Hva "Maren-saken" handler om

I utgangspunktet handler ”Maren-saken” om hvordan leveringsavtalen mellom våre to selskaper skal forstås. Denne avtalen ble inngått i 2008, halvannet år før Returkraft-anlegget ble satt i drift.  

I følge leveringsavtalen skal Maren levere alt sitt restavfall til sluttbehandling hos Returkraft for en periode av 10 år, med mulighet for forlengelse i ytterligere 10 år. For denne tjenesten skal Maren betale en pris som skal beregnes i henhold til et såkalt selvkostregnskap. Det vil si at betalingen skal dekke Returkrafts kostnader, men heller ikke mer. Så langt er alle enige.

Uenigheten mellom Maren og Returkraft handler om hvordan dette selvkostregnskapet skal føres, eller enda mer spesifikt: Hvordan Returkrafts inntekter fra mottak av annet avfall skal tas inn i selvkostregnskapet, og hvor stor andel av de faste kostnadene som skal belastes denne inntektsstrømmen.

I noen år framover vil det nemlig være slik at husholdningsavfallet ikke fyller hele Returkrafts kapasitet. Denne restkapasiteten fyller vi inntil videre opp med næringsavfall, noe som både styrker økonomien og gir grunnlag for full drift året gjennom. Hvis denne to-delingen av virksomheten var av permanent karakter ville regelverket krevd et fullt regnskapsmessig skille mellom de to inntektsstrømmene. Da ville vi hatt et regnskap for husholdningsdelen, som skulle drives etter selvkostprinsippet, og et regnskap for næringsdelen, der vi ville stått fritt til å tjene så mye penger vi kunne. Dette kan kalles ”fullfordelingsprinsippet”.

En slik permanent to-deling av virksomheten har aldri vært planen for Returkraft. Anlegget ble bygget med overkapasitet for å ta høyde for framtidig økning i avfallsmengdene, og utnyttelsen av restkapasiteten til å motta annet avfall har alltid blitt sett på som en midlertidig løsning. Derfor har vi ikke innført et fullt regnskapsmessig skille, men derimot benyttet det såkalte ”merkostnadsprinsippet”, et prinsipp som er like sterkt forankret i regelverket som ”fullfordelingsprinsippet”. I forhold til ”merkostnadsprinsippet” er det tilstrekkelig at inntektene fra mottaket av annet avfall minimum dekker de merkostnadene dette medfører. I forhold til ”fullfordelingsprinsippet” må inntektene fra mottaket av annet avfall dekke alle kostnader forbundet med den aktuelle kapasitetsutnyttelsen, inkludert kapitalkostnader.

Returkraft har helt siden oppstart lagt merkostnadsprinsippet til grunn. Det er dette Maren protesterer på. De mener at leveringsavtalen forutsetter bruk av fullfordelingsprinsippet. Maren har rett i at avtalen er uklar på dette punktet. Det er vi den første til å beklage. Vi hevder imidlertid at det finnes en rekke dokumenter som viser at man hele tiden har ment å legge merkostnadsprinsippet til grunn. I tillegg tror vi Maren forregner seg når de hevder at en omlegging til fullfordeling vil gi dem en lavere pris enn de har i dag.

Men her er vi altså uenige. Og da er heldigvis leveringsavtalen krystallklar: Hvis partene er uenige om hvordan avtalen skal forstås, og ikke klarer å snakke seg fram til enighet, skal den avgjøres ved voldgift. I praksis er en voldgiftssak som en vanlig rettssak, med tre dommere og bevis- og vitneførsel slik vi kjenner det fra en alminnelig tingrettsbehandling. Forskjellen er at en voldgiftsdom ikke kan ankes. Så selv om den første runden i en tingrettssak er billigere enn en voldgiftssak, vil kostnaden ved alminnelig domstolsbehandling bli langt høyere dersom saken ankes.

Det er visstnok lettere å kreve lukkede dører i en voldgiftssak enn i en alminnelig tingrettssak. Det spiller ingen rolle for Returkraft. Saken er berammet til uke 15 (7.-11.april), og vi ser gjerne at publikum følger forhandlingene.

For øvrig er det fremdeles vår mening at Maren opptrer useriøst når de ikke vil vente på en rettsavgjørelse, men derimot holder tilbake penger og betaler det de selv synes er en riktig pris.