I teknisk forstand ble avfall første gang brukt som brensel i Storbritannia på 1870-tallet. Den gang var problemet mangel på deponeringsmuligheter. Gjennom forbrenning reduserte man imidlertid avfallsmengden til cirka 10% av opprinnelig volum.
Avfallsforbrenning var med andre ord først og fremst en måte å bli kvitt avfallet på.

I dag handler avfallsforbrenning like mye om energigjenvinning, og alle moderne forbrenningsanlegg er bygd med dette for øye. Energien gjenvinnes dels i form av elektrisk kraft, dels i form av varmt vann til fjernvarme.

Avfallets vei gjennom forbrenningsanlegget begynner i tømmehallen. Der tømmes søpla i en stor bunker. Siden Returkraft betjener kunder fra Risør i øst til Lindesnes i vest vil noe av søpla komme med trailer, mens avfallet fra Kristiansandsområdet vil bli levert direkte av søppelbilen.

Fra bunkeren plukkes avfallet opp av to store grabber, og slippes ned i innmatingssjakten. Fra sjakten skyves avfallet, som nå kalles brensel, inn på ei 60 kvadratmeter stor, skråstilt rist. Her brennes avfallet mens det beveger seg sakte nedover. Det tar omlag en time fra avfallet kommer inn på rista til det er helt utbrent, og faller ned i et vannbad i form av aske.

Varmen fra forbrenningen brukes til å produsere vanndamp med høy temperatur og høyt trykk. Denne dampen brukes først til å drive en turbin som produserer strøm, og deretter til å varme opp vann som går ut på fjernvarmenettet. Røyken fra forbrenningen går gjennom en omfattende renseprosess før den slippes ut gjennom pipa.