Så har ikke skjedd, og det er vi de første til å beklage.

Det skal nemlig ikke lukte fra et moderne forbrenningsanlegg. Et moderne forbrenningsanlegg er konstruert slik at en betydelig del av forbrenningslufta hentes fra avfallsbunkeren, som dermed får et svakt undertrykk. Dette hindrer forurenset luft fra å trenge ut og skape utrivelige forhold for omgivelsene.
Hos Returkraft er det den såkalte “sekundærlufta” som hentes fra bunkeren, men selv om ovnen spiser 33 000 kubikkmeter luft i timen viser det seg at dette ikke er nok til å skape det undertrykket vi er ute etter.
Vi har derfor iverksatt ulike tiltak for å bøte på dette, samtidig som vi utreder hvorvidt det er mulig å hente enda mer luft fra bunkeren. I tillegg til sekundærlufta forbruker ovnen nesten 70 000 kubikkmeter primærluft i timen, og våre konsulenter utreder nå om noe av (eller alt) dette også skal hentes fra bunkeren, eventuelt om skundær-og primærluft skal bytte inntakssted.
Mens vi venter på resultatene fra dette arbeidet har vi fokus på to områder: Det ene er å holde dører og porter lukket, slik at den forurensede lufta ikke slipper ut. Det andre er å prioritere arbeidet med å senke søppelnivået i bunkeren, og da særlig i forhold til det avfallet som har ligget der lengst. Som vi meldte i mai fikk vi nemlig en uheldig utsettelse av selve oppstarten, og dette har ført til at noe av avfallet i bunkeren simpelthen har ligget for lenge. Og da lukter det ekstra mye.

Fram til 22.juli forbrukte vi mellom 16 og 20 tonn brensel i timen, og dette bidrog til å redusere avfallsmengden i bunkeren betydelig. Så fikk vi imidlertid en driftsstans (les mer om den under “Nyheter”), og dermed står vi igjen overfor en situasjon med søppel som blir liggende. Det har ført til at vi har igangsatt et tredje tiltak for å komme potensielle luktproblemer il livs, nemlig å installere et eget avsug med tilhørende filter. Hvis dette virker vurderer vi å gjøre løsningen permanent, ettersom vi også i framtiden vil ha behov for å stanse i kortere perioder.

La meg for ordens skyld understreke at anlegget fortsatt er i prøvedrift. Returkraft har ikke overtatt verken anlegget eller driftsansvaret. Med de forsinkelser vi nå har hatt vil overtagelse først finne sted mot slutten av året. Det betyr ikke at vi ikke bryr oss om hva som foregår, for det gjør vi. Våre folk er tilstede døgnet rundt, dels for å lære, dels for å følge med. For selv om anlegget er i prøvedrift har vi en utslippstillatelse som skal følges, og et naboansvar som skal ivaretas. Derfor er det et problem at det lukter på utsiden, men det er et problem vi er like opptatt av å løse som de som har ringt oss er. For det skal som sagt ikke lukte fra et moderne forbrenningsanlegg.

Ledelsen i NGIR er åpenbart engstelig for at beslutningen om å eksportere avfallet til Sverige skal vekke negative reaksjoner blant publikum. Så pressemeldingen inneholder et lengre forsvar for hvorfor det er mer miljøriktig å sende avfallet til Sverige enn det er å behandle det i f eks Bergen. Hovedargumentet er knyttet til energiutnyttelsen, som er mye høyere i Sverige enn i Norge. Og det er helt korrekt: De fleste svenske forbrenningsanlegg har høyere energiutnyttelse enn norske anlegg. Det betyr at mindre energi går til spille når man brenner i Sverige. Og forskjellen er så stor at den med god margin oppveier energien som brukes til å frakte avfallet over lange distanser.

Så langt har ledelsen i NGIR helt rett. Men de dummer seg ut på to punkt.

For det første hevder de at man “i Sverige er mykje flinkare til å utnytta energien i avfallet enn i Noreg”. Det er bare tull. Norske forbrenningsanlegg er like effektive som svenske. Vi er like dyktige som svenskene når det gjelder å brenne avfall, hente ut energi og rense utslipp. Svenskenes høye energiutnyttelse har ingenting med “flinkhet” å gjøre. Derimot har den med avsetningsmuligheter å gjøre. Og det er noe helt annet. Nøkkelen til høy energiutnyttelse er nemlig fjernvarme, og i Sverige har de drevet med fjernvarme siden 1948! Mens vi nordmenn har kost oss med verdens billigste strøm,  aldri slukket så mye som ei lyspære og aldri brydd oss verken med energisparing eller altermative energiformer, har svenskene i over 60 år sakte men sikkert bygget ut sitt fjernvarmenett, slik at mange byer og tettsteder i dag har bortimot 100% dekning. Men det har ikke alltid vært slik. Energiutnyttelsen har ikke alltid vært så høy. Også svenske forbrenningsanlegg har på et tidspunkt hatt lav energiutnyttelse, og også i Sverige har man på et tidspunkt fyrt for kråkene. I stor skala. Men svenskene har vært tålmodige og målrettede, og myndighetene har lagt til rette for satsingen på fjernvarme.

Dette tjener svenskene til ære. De har vært framsynte, og så tidlig energipotensialet som ligger i avfallet vi alle kaster.

Derimot synes jeg det er beklagelig at norske myndigheter ikke i større grad støtter opp om en tilsvarende satsing på fjernvarme i Norge. Det er nemlig ingenting som tilsier at ikke vi kan få like høy energiutnyttelse som svenskene har. Men da må det bygges fjernvarme. Det koster masse penger. Mer enn de fleste private investorer kan klare. Derfor må myndighetene på banen. De må stimulere til øket satsing på fjernvarme, slik at avsetningsmulighetene for energien blir like gode i Norge som i Sverige. Og så må de snarest fjerne den særnorske forbrenningsskatten, slik at vi kan konkurrere på like fot med svenskene om brenselet, dvs søpla.

Det andre punktet som ledelsen i NIGR hopper elegant over heter “trafikkbelastning”. Det blir rett og slett litt for enkelt å bare snakke om antall liter olje som spares ved å brenne avfallet i Sverige kontra å brenne det i Bergen. Oljefyring, og CO2 utslippene det medfører, er selvsagt en belastning for miljøet. Men “miljø” handler også om trafikktetthet på allerede overbelastede veier. Det er greit nok at ledelsen i NIGR sitter på Vestlandet og regner på CO2 utslipp, men hva med innbyggerne på Leira, eller Åmot, eller hvor det måtte være, som har flere tusen vogntog dundrende gjennom sine 50-soner til alle døgnets tider? Det er også en miljødimensjon, og den dimensjonen synes jeg hr Kleiveland i Nordhordland og Gulen Interkommunale Renovasjonsselskap tar altfor lett på.

De siste dagene er det kildesortering av plast striden står om. På den ene siden har vi forsker Annegrete Bruvoll i Statistisk Sentralbyrå (SSB). Hun sier at det er bortkastet å sortere ut plast, og mener det er mer miljøriktig å bare brenne den. På den annen side har vi f eks Miljøpartiet De Grønne, som blant annet under henvisning til Østfoldforskning sier det stikk motsatte.

I Returkraft ønsker vi  å følge opp det såkalte avfallshierarkiet. Det innebærer blant annet at vi helst ikke vil brenne avfall som kunne vært anvendt bedre på annet vis. Det er f eks dumt å kaste brusflasker i restavfallet. Vi kan saktens brenne dem, men det er bedre at de blir pantet og brukt om igjen.  Det samme gjelder bokser av aluminium. Det er bedre at de smeltes om og brukes til å lage andre ting, enn at de smelter i vår ovn (og bare ødelegger for oss).

Det er mange som er svært flinke til å sortere sitt eget avfall. Matavfall går i brun dunk, papir går i grønn, spesialavfall samles opp og leveres på miljøstasjonen. Men det er fremdeles mye å gå på. Erfaringstall fra andre norske anlegg tilsier at vår bunnaske vil inneholde 12-13% metall. Dette metallet har vært gjennom hele vår forbrenningsprosess, og før vi kan bruke asken til noe nyttig må metallet skilles ut igjen. Det hadde selvsagt vært mye bedre om det aldri hadde havnet i den grå dunken! Det samme gjelder diverse tungmetaller som dels fanges opp i vårt renseanlegg, dels forsvinner opp gjennom pipa. Både vi og miljøet skulle gjerne vært disse tungmetallene foruten, men de er der fordi noen først har kastet dem – i form av batterier, lyspærer eller elektroniske artikler.

I forhold til avfallshierarkiet er det klart at plast bør gjenvinnes, og ikke brennes. Men det er ikke sikkert at spørsmålet et så enkelt. For hvis det er slik at innsamlingsordninger og transport til sammen belaster miljøet mer enn man sparer ved gjenvinningen, så er miljøeffekten negativ, og da er det iflg SSB-forskeren bedre å bare brenne plasten. Det er forsåvidt riktig, men også veldig fantasiløst. Miljøet blir nemlig ikke bedre av å brenne plast som kunne vært gjenvunnet; det blir bedre ved at vi utvikler mer effektive innsamlings- og transportordninger.

Svaret er tre-delt:
For det første er alternativet mye verre. Hver eneste nordmann kaster over 400 kilo søppel pr år. Det blir til sammen cirka 2 millioner(!) tonn. Av dette gjenvinnes godt og vel halvparten, men vi står fremdeles igjen med et gigantisk søppelberg. Inntil i fjor sommer ble mesteparten av dette restavfallet lagt på fyllinga, men slik deponering er nå forbudt, fordi det er en veldig dårlig løsning for miljøet. Deponier gir lukt, støv og fugleplager for omgivelsene, sigevann til grunnen, metangass til atmosfæren.  Forbrenning i kombinasjon med energiutnyttelse er til sammenlikning mye mer miljøvennlig, og summen av skadelige stoffer som slippes ut er mye mindre. Inntil vi finner en måte å leve på som ikke genererer avfall må vi derfor velge den minst miljøskadelige måten å behandle dette på: Forbrenning med energiutnyttelse.

For det andre: En ”tillatelse” er ikke det samme som en ”oppfordring”. Tvert imot framgår det av utslippstillatelsen at vi kontinuerlig skal arbeide for å gjøre utslippene så små som mulige, gjennom streng prosesskontroll og ved å benytte den beste teknologi som til enhver tid er tilgjengelig.  Det er en utfordring vi tar på ramme alvor. Og for at alle skal vite hva som foregår hos oss, vil vi legge alle utslippsrapporter ut på nettet så snart de foreligger, dvs like etter kl 09 mandag til fredag. Rapportene for lørdag og søndag kommer mandag morgen.

For det tredje, og dette har vi Fylkesmannens ord på: ”Med de vilkår som er fastsatt vil ikke anlegget medføre noen forurensing av betydning i området” (utslippstillatelsen, side 8). Selv om vi altså vil ha utslipp til luft av skadelige stoffer, er mengdene så små, og så strengt kontrollerte, at det ikke vil representere noe helseproblem. Undersøkelser gjort i Oslo viser at mengden farlige stoffer man får i seg ved å oppholde seg på det mest utsatte stedet ved forbrenningsanlegget i ett år(!) er mindre enn mengden farlige stoffer i én sigarett uten filter.

Til sist en liten pekefinger: Hvis du leser utslippstillatelsen nøye ser du at vi har fått lov til å slippe ut inntil 43 kilo tungmetaller pr år. Men det skyldes ikke at våre operatører driver gruvedrift i fjellet bak oss. Tungmetallene i våre utslipp kommer fra avfallet. Vi slipper ikke ut tungmetaller uten at noen der ute først har kastet batterier, lyspærer, elektronikk og lignende i den grå dunken, i stedet for å levere det på gjenvinningsstasjonen. Blir vi kvitt dette i avfallet vil også utslippene av tungmetaller gå mot null!

Godt nytt år!

Odd Terje Døvik
Adm dir