Begge deler er like feil.

Ta det siste først: Returkraft skal drives etter selvkost-prinsippet. Det vil si at vår drift skal gå pluss/minus null. Siden anlegget primært er bygget for å løse kommunenes lovpålagte plikt til å samle inn husholdningsavfall, er det den kommunale renovasjonsavgiften som blir vår “salderingspost”. Kommunene kan kreve inn så mye renovasjonsavgift som det faktisk koster å behandle avfallet, verken mer eller mindre. Kostnaden ved å levere avfall til forbrenning er riktignok bare en av mange utgifter kommunene må dekke inn gjennom renovasjonsavgiften (de har f eks også utgifter forbundet med selve innsamlingen), men på et eller annet punkt vil det være en forbindelse mellom behandlingskostnaden på Langemyr og den enkelte husholdnings renovasjonsavgift. Men; siden Returkraft skal drives til selvkost kan vi ikke ta oss bedre betalt enn det faktisk koster. Dersom vi tar for mye betalt, og ender opp med et overskudd, skal dette i utgangspunktet betales tilbake til innbyggerene. Og motsatt; dersom vi går med underskudd må vi hente inn mer penger fra innbyggerne. Nå slipper vi heldigvis å gjøre denne øvelsen daglig. Selvkostreglene legger opp til at dette regnestykket sees over en 3-5 års periode. Folkelig sagt vil det si at driften skal gå pluss/minus null på det jevne. Et år kan vi være litt opp, neste år kan vi være litt ned, men over tid skal vi ligge rundt null.
Fævennens påstand om at vi ikke vil gi tilbake en krone er dermed i beste fall misvisende: Vi både må og skal betale tilbake til innbyggerne dersom vi over tid har tatt oss for godt betalt.

Det er imidlertid ikke riktig at myndighetene gjennom dette vedtaket har gitt oss 13 millioner. Det er Fævennens feil nr 2. Derimot har myndighetene bestemt at de ikke skal kreve inn disse pengene. Rent konkret betyr det at Returkraft fra og med 1.oktober i år ikke behøver å betale i overkant av en million pr måned i avgift til staten. Inneværende år rekker vi å betale 2-3 millioner før avgiften fjernes, og det har vi tatt høyde for. Vi har faktisk budsjettert med å betale avgift for hele året, og sparer dermed 2-3 millioner på at vi slipper å gjøre det i siste kvartal. Hvorvidt det betyr at vi vil gå med 2-3 millioner i overskudd i 2010 er for tidlig å si. Hvis budsjettet vårt slår til 100% vil vi sitte igjen med 2-3 millioner ekstra, men dette første driftsåret kan vi nok ikke regne med at budsjettet treffer så godt. Til det er det for mange usikkerhetsmomenter. Uansett er ikke 2-3 millioner så mye å dele ut til husholdningene på Agder. Det utgjør ca 25 kroner pr husholdning, og såpass slingringsmonn har vi innenfor selvkosttenkningen. Vi ville ikke sendt ut ekstraregning på 25 kroner heller, bare så det er sagt.

Hva da med disse 13 millionene? Det er jo mer enn de 2-3 vi regner med å spare i 2010. Ja, det er korrekt. Årseffekten av avgiftsbortfallet er på cirka 13 millioner. Men dette er ikke penger som Sigbjørn Johnsen sender oss i januar. Det er derimot penger som Returkraft slipper å kreve inn fra innbyggerne. Dersom avgiften hadde blitt opprettholdt måtte vi sannsynligvis øket vårt behandlingsgebyr de neste årene, og dette ville til sist innbyggerene på Agder merket i form av et øket renovasjonsgebyr. Nå slipper vi det, og derfor er dagens avgiftsnyhet en god nyhet.

Returkraft mangler ikke avfall. Vi har fått leveringsavtaler med våre kunder som begge parter kan leve med. Vi vet at kundene våre kunne spart en 50-lapp eller to pr tonn på å sende avfallet til Sverige, men de har likevel valgt å levere til oss. Begreper som ”kortreist søppel” og ”lokale løsninger” har helt sikkert spilt en rolle her, og vi håper at våre kunders kunder vet å verdsette dette når avfallskontrakter skal forhandles.

Ikke desto mindre stiller vi oss uforstående til norske myndigheters avgiftspolitikk på dette området. For Returkrafts del medfører forbrenningsskatten en ekstra utgift på ca 13 millioner kroner pr år, og det er mye penger. Det er faktisk like mye som hele lønnsbudsjettet vårt.  Ser vi forbrenningsbransjen under ett gir denne avgiften cirka 100 millioner til statskassa. Det er også mye penger, men i forhold til et statsbudsjett på om lag 1000 milliarder er det selvsagt å regne for et musepiss i havet.

Likevel tviholder de rød-grønne på denne avgiften. Den er nemlig viktig for miljøet, hevdes det. Og en fjerning av avgiften ville være negativ for miljøet fordi man da ville brenne mer og gjenvinne mindre.

Det er med respekt å melde et utrolig dårlig argument.

Skal en avgift bidra til å påvirke folks adferd må det være en viss forbindelse mellom avgiften og den adferden man søker å endre. Hadde bensinen f eks kostet 50 kroner pr liter er det sannsynlig at noen av oss ville kjørt litt mindre. Hadde plastposen i butikken kostet 10 kroner er det sannsynlig at mange av oss ville tatt med oss en pose eller et handlenett hjemmefra.  Men hvor mange av innbyggerne på Agder er det som tenker på Returkrafts avgifter når de vurderer om et eller annet skal kastes i den grå dunken eller leveres på en miljøstasjon? Jeg våger å påstå: Ikke veldig mange.

Jeg vil faktisk våge den påstand at de 13 millionene Returkraft skal betale til Sigbjørn Johansen hvert år ikke påvirker befolkningens avfallsvaner i det hele tatt. Avstanden mellom avgiften og den adferden man søker å endre er simpelthen for stor.

Derfor bør avgiften fjernes. Den har ingen virkning som miljøavgift. Derimot er den med å bidra til en masse uønsket trailertrafikk fordi norske anlegg taper i konkurransen med svenskene. Avgiften virker med andre ord stikk mot sin hensikt: Den påvirker ikke folks avfallsvaner, men gir negative miljøeffekter for alle som bor langs eller ferdes på norske veier.

Hvis staten likevel trenger disse 100 millionene, og det er jo sannsynlig at de gjør (staten trenger alltid mer penger!), kunne de f eks øke NRK-lisensen. Det ville ha like stor miljøeffekt som forbrenningsskatten. Altså null.

Det er flere årsaker til at denne situasjonen har oppstått, men vi blir ikke med på noe korstog mot svenskene i denne saken.

Svenskene har nemlig gjort det det vi burde gjort for lenge siden: De har bygd ut forbrenningskapasitet, kombinert med fjernvarmesatsing, i en slik grad at de i fjor for første gang hadde kapasitet til å behandle mer avfall enn de selv skaper. At svenskenes behandlingskapasitet ville overstige deres egen avfallsmengde en gang omkring 2009-2010 har vært kjent i bransjen i flere år.  Det er ikke gjort over natten å bygge et forbrenningsanlegg, og derfor bør ingen bli forbauset over at det de siste par-tre årene har dukket opp mange nye anlegg i Sverige. Det var en varslet ”krise”, om vi kan si det slik.
Det ingen derimot kunne forutse var finanskrisen, som har ført til et dramatisk fall i avfallsmengden. Dette har i sin tur skapt en større overkapasitet enn noen kunne tenkte seg til. Finanskrisen har  rammet Sverige mye hardere enn Norge, og innen enkelte næringer var det en tid snakk om nedgang i avfallsmengden i størrelsesorden 20-30%. Det som derfor  i utgangspunktet var en liten overkapasitet har blitt til en mega-utfordring, og dette er den direkte årsak til at representanter for svenske anlegg nærmest har støvsugd Norge på jakt etter søppel.

Sånn er det i business, og det må vi bare forholde oss til. Og godta.

Det som imidlertid er mye vanskeligere å godta er norske myndigheters opptreden i denne situasjonen. For der svenske myndigheter fjerner avgiftene på avfallsforbrenning fordi det er dårlig miljøpolitikk, insisterer vår egen rød-grønne regjering på å opprettholde en avgift som ikke har noen påviselig miljøeffekt, men derimot gjør det mye vanskeligere for norske anlegg å hevde seg i konkurransen.  For Returkrafts del innebærer det en ekstra kostnad på 13 millioner på årsbasis.
Så kan man jo spørre om det er svenske forbrenningsanlegg eller norsk avgiftspolitikk som ”suger” mest her…